Å gå en tur hver dag, er sunt for kropp og sjel. Uansett om det er mørketid og travel førjulstid. Eller sommertid.
Klarvær, sol, lyset gjør noe med folk, og spesielt på en søndag, etter forsmaken på god julemat.
Da jeg snørte sko på og vandret ned mot havet, møtte jeg på folk til og fra standen. Disse med løpesko og tung pust, de som var ute på rulsetur, og de unge små på veien med foreldre og besteforeldre.
Det var faktisk godt å komme seg ut, å få beveget på seg og å få frisk luft. Stillheten opplevdes også som riktig. ~ long litt woon
Jeg så en dame som satt i vannkanten og fotograferte bølger. Speilrefleksen klikket stadig: Nye bølger kom inn. Nye motiver å fange.
Hjemme igjen fikk tilfeldig bloggvandring meg til å finne Tønsberg Kameraklubb. Etter fotokurset i sommer er jeg kanskje klar for å tråle slikt ukjent terreng?
Jeg lurte fælt første gangen jeg leste dette ordtaket, – dette gir ingen klar mening, tenkte jeg.
Tankene spant videre. Fort var jeg langt inni tankegangen om hvor ofte vi legger ut på tur i “ukjent farvann”. At vi kaster oss uti det og velger en vei som ikke nødvendigvis peker seg ut som den mest sannsynlige, den selvfølgelige, å ta. Eller at vi “tvinger” oss sjøl til å ta et valg vi innerst inne vet at vi burte ha tatt, kanskje for lenge siden, men som vi ikke har funnet mot til.
Og så vandrer vi der, inn i det ukjent, nølende, eller med hodet høyt hevet. Legger ut på tur med skjeen i øret framfor kart og kompass og tydelig utstaket kurs.
* sleivkjefta gåtur :: oppland arbeideravis
* gå nye veier inn i det ukjente :: jamie ridler studio
* fotosafari :: puff til å gå tur med kameraet
gå en tur innom flere desemberbloggere ::
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar