Litt grønnere hverdag har det blitt, – faktisk.
Etter at jeg skrev om det grusomme grønne jeg hadde i koppen på morningen, har jeg fått noen spørsmål om hvordan det egentlig gikk. Nå er det jo gått nesten en måned.
Ja, for hvordan har det gått, – jeg som ikke akkurat likte de første kopper og glass med det grønne i?
Det har vært mye bedre enn ventet.
Først måtte jeg lære meg forholdet mellom grønnsakene jeg puttet oppi, – selleri, agurk, ingefærrot, brokkolistamme (varmer bukettene til lunsj eller middag nå og da) og litt eple, appesin eller sitron.
Selleri og agurk trenger jeg bare 10-12 cm av til to glass med grønt i. Brokkolien tar jeg i omtrent 5 cm til to glass, og enten et helt grønt eple, en halv appelsin eller en halv sitron oppi.
Ingefærroten fikk jeg tips om å kjøpe fersk og kutte i fingertuppstore biter for så å fryse dem ned i en pose. En bit eller tre tar jeg så ut av fryseren på moningen, og den ene frosne går like godt i blendermikseren som de to andre tinte dagene deretter.
Tilsutt pøser jeg 1/2 dl med vann oppi og mikser det godt til alt er kuttet i bittesmå biter. Det humper og skumper noen dager, men det går seg til. Det er ikke så godt eller greit å drikke, så skjeen er med.
En del morninger er jeg uten blendermikser, og da blir det en grønn salat med det meste av det samme. Kan bare si at det er mye, mye bedre med en grønn “shake” enn salat om morningen. Salaten tar jeg nok heller til lunsj om jeg får velge.
Vi er også blitt mye bedre på å ha masse grønnsaker i huset. Da er det lett å plukke fra skuffen hva en vil ha til middag. Jeg har ikke kuttet ut kjøtt og fisk til middagen, kanskje mest fordi jeg ville lage bare en type middag til oss. Heldigvis er det ikke noe grining på nesa av grønnsaker, – selvom kanskje jeg forsyner meg noe grådinger av det grønne enn visse andre.
Det vi har gjort, er å bli flinkere med krydder og urter, og det er ikke mye melkemat lengre heller. Jeg har ligget helt unna, og vil vi ha god saus på kjøttretten, tar vi fram en boks med kokosmelk. I tillegg har jeg gått glutenfritt. Vi har brukt noe glutenfri pasta, men eller er det ris og poteter som vanlig. Brød har jeg spist lite av lenge og tydd til rugsprø i stedet, så der var det lett å vandre over på glutenfrie knekkebrød.
I forrige uke bakte jeg en plate med knekkebrød selv, og selvom de ble utrolig gode, skulle jeg ha sjekket solsikkefrøene før jeg tok dem i. De var nemlig beske. Ettersmaken på knekkebrødet ble ikke så godt, – jeg læret meg å tygge bare sånn passe og ikke knuse alle korn og frø med tennene, for å si det sånn.
Helgen i Tromsø var jeg råheldig med, – hotellet er dyktig på å servere mye råe og stekte grønnsaker til frokost, og kokte grønnsaker dukket opp ved siden av de råe til lunsj. Det overrasket meg gledelig at mye av middagsretter i dag serveres uten saus så en kan velge det bort, og heller ikke vanskelig er det å be om gluten- og melke-fritt skal det bli sånn. Med andre ord, – jeg merket ikke store forskjeller på kropp og energi de dagene i Tromsø.
Veien vider vet jeg ikke helt, – jeg har garantert mye mer energi enn på lengre, søtsuget er borte (nesten) og mange andre småting på den kroppslige siden virker bedre enn for et par måneder siden.
Best er nok at årets første løpetur ute på veien i vårsola var en glede og ikke et ork slik jeg hadde forestilt meg det på forhånd.
Da kan jeg vel ikke klage, eller?
Tror jeg skal se meg om etter et par nye joggesko på salg.
