Jeg gikk barfot i gresset. Forrige dagen kjentes det varmt. Nå var det kaldt under bena. Er høsten her?
Tankene vandret til tidligere år med barfotvandring. Det begynner å bli noen år. Sand og gress, og grus og fjell. Asfalt sågar.
Akkurat nå kan jeg jo være glad for at jeg ikke er så utslitt at jeg haver som en avbrukket gren i gresset. Og blir brukt som pinnematerialet for kreative filosoferinger.
Selvom årene går, håret blir gråere og det er mer rynker i ansiktet enn jeg så sist jeg sjekket, så er det rart med tiden: Hvor er den blitt av?
Jeg surfet på nettet. Mange av de kreative bloggerne, de som skriver og tar for seg dagens verden sett fra deres ståsted, havner i kategorien mammabloggere. De blogger hjemmefra og har barn.
Inni meg føler jeg meg som dem, - jeg er jo mamma jeg også.
Men mine barner nå mer enn 20 år. Det skulle vel tilsi at jeg haver i en annen kategori. De over 50 som blogger hjemmefra og har (kanskje) begynt å finne et ståsted i livet?
Jeg syns det er spennende med det som virker nytt. Jeg lar meg påvirke.
Men et sted så tenker jeg, - har du ikke begynt å finne litt ut av hva du liker? Hva du ser for deg at du trives med og ikke behøver å endre på en gang til?
Skumle tanker. Havner jeg automatisk i kategorien mosegrodd og satt når jeg tenker sånn?
Jeg tror på at verden og livet byr på muligheter.
Men kanskje det er mer der ute enn å skifte ut gardinene og koppene, og å følge med på det siste innen fashion design? Kan jeg få lov til å bruke tid på lete opp nye kreative utfordringer, lete fram filosofier og sannhetskorn fra gamle bøker i bokhylla, og gå den velbrukte stien langsmed stranda med nye tanker i hodet?
Jeg lurer på hva som venter der ute for en gammel mamma som tror hun kan blogge litt allikevel, sånn fra midt i livet og inn i det ukjente.
