Og slikt tar tid.
Uten tvile er det OktoberRosa-saker som opptar tiden mest, men litt annet surrer rundt.
Jeg mener sjøl at jeg er ingen fantast, - jeg skulle bare ønske at jeg ikke følte meg så hjelpesløs når familiemedlemmer rammes av brystkreften. At det kanskje var noe, en liten dråpe i havet, som jeg kunne bidra med.
Tanker vandret, ja, de vandret i årevis og noen ble satt ut i livet før de ble sett på som utprøvd og forbigått.
Så kom OktoberRosa, - og den slo sterkere rot enn jeg i mine villeste fantasier hadde drømt om!
At så mange kvinner kan tenke seg å hjelpe medkvinner, og oss selv i andre potens, - det ante jeg ikke.
Kanskje det var flere enn meg som har følt seg liten og hjelpesløs, men som nå kjenner styrken i fellesskap? Som opplever at å stå alene kan være tungt, men sammen er vi sterke?
Det er helt utrolig, - jeg er så stolt og glad over å få lov til å være en del av dette!
~ Merete
Dette er høstens høydepunkt! Jeg gleder meg til auksjonen til uka.
SvarSlettI fjor fikk jeg ikke tilslaget på noe. I år skal det bli andre boller!