vintervær :: winter weather

Det kjennes godt inn i sjela når en får lov til å vandre i slikt fint vintervær.
I hvert fall i min sjel.

Nå, en uke senere, er det spådd regn. Ikke det at vi tror på det, her som det ligger nesten en meter med snø og brøytemannskapet (vår gårdsmåkemann) ligger på anke i vinterferie-fjellet.

Da kjennes det ekstra godt å sette de siste stingene i en vintertolking av min vinter.

Små sting med Lenes silketråd, mye gyllent fra restehaugen og stofflageret, samt en selvfarget favoritt som nok hade spart seg selv til akkurat denne vintertolkningen.

Og så er det så rart å følge sine egne ideer, visjoner og tolkninger fra dager før symaskinen begynte på jobben. Ja, etterpå også, for der er en indre stemme som hvisker og hinter om veien framover. Det bilde jeg hadde i hodet fra starten av, er ikke det jeg ser foran meg på veggen i dag. Men jeg ser likeheter, jeg ser “tråden” i arbeidet og vet godt at uten de første idefangerne, de første småskissene, de som kastet meg utpå i prosessen, – de får all æren for at øyet hviler på disse sting og stoffbiter i dag.

Merkelig, ikke sant?

It feels good right into my soul when I’m allowed to walk in lovely weather and surroundings like this, in the winter.  

Now, a week later, it is predicted rain. Not that we believe in it, as it is now almost a meter of snow and the crew with the tractors (as our parking lot man) is on call while he try to spend some winter-vacation time in the mountains with his family.

Right now that rainy though faded away as I could put the last stitches into an interpretation of my winter.

The seed stitches are sewn with variegated thread, and the fabrics are from my scrap basket and shelve. It looked like the handdyed blue had been waiting for a project like this to jump off the shelf and call out to me.

And it's so strange to follow these ideas, visions and interpretations from the days before the machine began its work. Yes, afterwards also, for there is an inner voice that whispers and makes small suggestions about the way forward. The image I had in mind from the start is not what I see here before me on the wall today. But I can see similarities, I see a "thread" in the way I worked on it, and know well that without the first idea that got into my mind, the first drawings on paper, and what made me jump into the making of it, – they all get credit for what I can let my eyes rest upon now.

It’s strange, the creation process, don’t you think?