handledag {11} shopping day

Dagen i dag står i handlingens tegn.
Vi prøvde forrige uke siden jeg ikke er superlykkelig med stor-handeldag på en advents-søndag. Men helsa slo beina under den planlagte dagen. Så tett oppunder jul tar man det første sjansen som byr seg for å få krysset enda en sak av aktivitetlista.

Null stress, – jeg skal kun være rådgiver, vakt, stasjonær bisitter, oppmuntrer og til dels bank. Med kaffe og strikketøy, tenker jeg.

I år fikk ungene vite i god tid totalsummen på hva de kan kjøpe gaver for sammen med hvem de hadde gave-“ansvar” ovenfor. Hva skjer så? Jo, ingen av dem vil gå rundt med den tusenlappen i lomma, sier de. To har bankkort, men ikke tale om at de ville ha julegavepenger blandet oppi sine egne penger, nei.

De siste årene har vi hatt en hovedtur til byen, ungene ungdommene og jeg. Jeg har hatt kontroll på store lapper og gaveliste, mens de har fått smålapper og løpt avgårde. Noen ganger alene, noen ganger i tiskende tosomhet (eller treenighet) for så å komme tilbake med pakker som ikke en gang jeg skal få ett glimt av: Det er snart jul!

I år fikk de som sagt totalen. 
“Så mye"!” var første reaksjonen. Selv hos meg, – SÅ mye???
Så slo hoderegnemaskinen seg på og jeg så de “smålappene” som ble delt ut etter et system, – og jeg ble litt blek. 
Eldstedamen kom fram til det samme, sekunder etterpå.

Var dette nok?

Jeg har gått i min egen tenkeboks et par ganger disse ukene etter at budsjettet kom på bordet:
Her er det ikke et spørsmål om det er “nok”, – det er hverken mye eller nok. Dette er totalen som er i potten. En kan garantert ikke få mer oppi der, men det kan godt ligge litt tilbake. Hvorfor skal det være så mye vanskeligere å sette opp budsjett for julegaver når en fikser det hele resten av året?

Julegaveønsker uten moderasjon, uten kontakt med bakken (og lommeboka) får noe av skylda, – hvordan skal jeg (og mine med meg) gi dem noe de ønsker seg når inngangspengene er større en hva jeg ser på kontoutskriften min?

 

I år kunne jeg se tegn på samarbeidsvilje og innsats hos alle. Vi trodde vel at de store, alle disse 3 ungdommene, ville vandre i byen på jakt etter julegaver på egenhånd i år. Derfor totalsummen i hånda. Etter diverse runder og en gjennomgang av minner fra tidligere år resulterte i “julegavehandel”- avtale med meg. Faktiskt veldig likt tidligere år.

Jeg kjenner at jeg er litt stolt:
Ingen har rushet avgårde og gjort kjøp av den tankeløse sorten. Ingen har kommet med halen mellom bena og spurt far om flere penger til “fars gave”. Eller kjøpt “noe” til hundre potensielle ønskevenner framfor familie og daglig omgang. I steden er gode ønskelister snekret sammen og hengt på kjøleskapet. Hemmelige handleplaner er lagt (ikke en gang jeg vet). Og det ble skikkelig småtrist stemning da jeg måtte avlyse turen ut sist uke.

Nå er søndagen her med en ekstra handle-kjøpe dag. Kanskje vi kan ha samme hyggelige julehandel som vi har hatt de siste årene i et julepreget, fullstimet kjøpesenter? Kankje andres julehandel ikke preger oss, der vi har ro og omtanke for våre, der de har et fast blikk for hva de vil gi videre, og der vi har en stemning som er vår egen stille øy midt i stormen?

Jeg skal i hvert fall kose meg der på et fast hjørne med varm kaffe i koppen, strikketøy mellom henda og et bankkort som vet akkurat hvor mye* kontanter det kan prette i dag, denne tredje søndag i advendt.

*) Nei, det er ikke “mye” vi sponser butikkene med, – vi som også “snekrer” på bakrommet, men noe finnes bare der ute i butikkland, ikke sant?