Jeg fikk vite i går at 16. desember er dagen da postvesnet helst ser at du har levert inn all julepost, du vil ha fram før selveste kvelden, for at den skal rekke fram. Så bra at vi hadde julekortavtale hjemme da.
Årets julekortbildet ble tatt søndag på vandring i gamlebyen og langsmed kaia. Det var bare å få det redigert, printet ut og så skrive på kortene + konvoluttene.
Å skrive julekort var en av de få tradisjonene som ble tilbake da den store juleoppryddingen herjet som verst. For meg er det en stor juleglede å få julepost i postkassa. Om kanskje ikke alle mottakerne tenker som meg, så ønsker jeg allikevel at de skal finne et julekort i postkassa fra oss. Postvesnet må jo få noe å gjøre, – postmannen skal få beholde jobben sin litt til.
Vi sender ikke så mange kort, og et bilde får si mange ord fra oss: Vi har det bra og hverdag som helligdag takler vi på strak arm. Sånn er det.
Vi har fått en tradisjon på samling om julekortskrivingen: Vi signerer alle på kortet, hver ungdom plukker seg 5 adresser fra adresselista til nærmeste familie, og når konvolutten er lukket (med kortet inni), kan konvolutten pyntes med frimerke og juleklistremerker.
Første året, for fem år siden, husker jeg frimerkene havnet i et ikke-forventet hjørne. Og at navn og adresse stod på en linje bortetter.
Men de kom fram, alle sammen.
I år kommer ikke alle “fram”, – det er litt trist å se at navn forsvinner fra lista fordi vi var i begravelse i løpet av året: Noen vokser til og noen er mett av dage.
Hvis du lurer, – jo,postmannen skal få julegave-sjokolade i år igjen.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar