Vi dro på et kurs, en reise som helt og holdent plasserte oss i en boble skjermet fra omgivelsene og omverden. Her var ingen felles frokostsal i morgentimene. Vi måtte gå til og fra i ti minutter fra versthuset (pubben) til huset og verstedet, så var vi i arbeidstøyet og klare for en ny dag etter frokost i ensomhet på rommene. Og etter lang dag med intens kreativ læring og mye arbeid, gikk vi hjem i mørktet med lommelykt i det pubben nådde sin stengetid. I tillegg var vi virkelig på landet. Her var ingen fristelser i form av butikker eller spennende spisesteder. Ikke at vi trengte det heller, for de gangene vi gikk hjem uten middag i magen, kom vi tidsnok tilbake til pubben og kunne ta for oss av de enkle, men omteksomt sammensatt og tilberedt retter på menyen. Og ved stengetid var vi helt "skutt". I hvert fall jeg.
5 dagerskurset var via C2C, "committed to cloth", som Claire Benn og Leslie Morgan kaller firmaet sitt. Man måtte være ute i god til og bestille plass. Det kan man jo godt forstå, for det er begrenset hvor mange kurs man vil holde når kursdeltageren også får bruke ens eget hjem som utvidet base gjennom hele kursoppholdet.
Vi lurte jo veldig på hvilket av de to kursene de tilbød som ville være for oss, og til slutt ble avtalen at vi skulle hoppe over det mest selvfølgelige og vie oss til det som kunne bli til noe mer avasert over tid. Trå litt vannet mens vi var underveis, for å si det sånn. Få påfyll der det trengtes og bli dyttet videre. I tillegg så var vi jo ikke en ensartet gruppe, men fem individer med våre egne trygge soner og drømmer om å komme videre på alle områder, quiltingen inkludert.
I hodet mitt fikk uka betegnelsen "trykke-farge". Selvom jeg gledet meg vilt, fikk jeg allikevel panikk siste uka og tenkte "Hva skal vel jeg der? Har jeg virkelig bruk for dette? Jeg som tuster med mitt og egentlig er ganske fornøyd i min lille syverden?"
Lørdag satt jeg på flyet, og det var ingen vei tilbake. London ble kun betraktet fra togviduene før det ble mørkt og på undergrunnen med visjoner om de kjente stedene ettersom navn dukket opp på stasjonene.
Etter lørdagen er det vanskelig å finne ord til opplevelsene. Om morningen gikk jeg en rett fram og tilbake tur tidlig før frokostbrettet på rommet ble inspisert. Utover i uka, da vi fikk komme inn og skylle stoffene (arbeidene våre) før vi begynte, gikk jeg bare litt lengre og snudde. Musikken hadde jeg på øret noen dager, men så ble det også litt mye. Hodet krevde stilleheten. Roen.
Hver dag fikk vi introdusert metoder å påføre farge på stoffet. Deretter var det bare å kaste seg uti det selv. Noe var på slump, noe begynte som en lek og antok en plan, noe dreide seg mer om farger og fargeblandinger inn i trykket, malingen, leken. Ettersom vi beveget oss inn i feltet, kom de mer individuelle oppgavene, smådyttene, hitene. Og prosesser som sparte stoff så fargen ikke fikk feste seg. Eller metoder vi kunne ta i bruk for å fjerne farge etter påføring. Og videre arbeid på et stoff som hadde vært igjennom en, to, tre eller fire prosesser. (En prosess er "ferdig" når den har blitt avsluttet/ stoppet med en tur til vask).
Mye prøving, og mye læring gjennom erfaring. Jeg har en hel "bok" i hodet som jeg må bruke mange og lange studer på å få sortert sidene i. Heldigvis fantes det støttelitteratur i form av arbeidsbøker som C2C har gitt ut. De hjelper på minnet.
En veldig spesiell del av kurset, av dagene, var at stedet var så fantastiskt. Det hadde en helt spesiell energi som selvfølgelig var farget av vår lærer, Claire Benn, og mannen, James, som bodde i dette huset. Bare lyset inn og ut mot hagen ble noe helt eget. Hagevandring i tenkestunder var en fast post på programmet. Vi trengte rom for å tenke, fikk vi vite.
Også maten, nøye komponert og satt sammen av James, ble en spesiell god og næringsrik opplevelse. Vi nordmenn har ofte spist to ganger før den engelske lunsjtiden klokka ett, så der ble det gjort noe spesielle justeringer for oss utover i uka, men maten, ja, den var noe jeg sent glemmer.
I disse dager, før jul, er det to arbeidsrom med tre arbeidsbenker og det meste av hva man trenger til å leke og lære. Vi okkuperte begge rommene og innimellom var selv ett stort arbeidsbord for lite.
Over jul er planen at det nye studiosenteret står klart. Der vil det være 9 + 2 arbeidsbenker, og siden de (kanskje) bare spiser lunsj i hjemmet til Claire og James, vil de kunne holde mye fler kurs og også innvitere mange flere spennende lærere.
Jeg kan ikke annet enn å drømme om det kurset med fokus på tråd/ sting. Og det med utgangspunkt i bokstaver. Og å gå dypere inn i prosessen med å bruke egne stoffer i eget quilteuttrykk. Lottokupongen skal levers litt mer regelmessig heretter.
Siste dagen skulle vi hver for oss samle tankene og sette ord på hva vi hadde fått ut av uka og hva vi tenker oss videre. Jeg må si at det gikk skikkelig innpå meg og jeg fant ikke ord. Akkurat som her, - jeg ser bildene i hodet, kjenner følelsen helt inn i margen, men å finne de rett ordenen er vanskelig fordi det for meg også ble så sterkt når det gjaldt de indre prosessene.
Jeg skal avslutte dette milelange innlegget med noen lånte ord fra bija-to-bloom-kurslæreren i sommer:
å bli oppmerksom og klar over øyeblikket blir som å åpne en dør. plutselig er det som om et nytt rom er blitt skapt for oss til å puste og vokse i. vår bevissthet er nå i stand til å utvide seg, både innover og utover, med større letthet. vi finner oss selv, og innser at vi har vært der hele tiden.
…
å få tilgang til denne brønnen av inpirasjon og energi bringer oss tilbake til og i kontakt med vårt kreative, virkelige selv. kontakten får oss til å erkjenne hva vi ønsker og trenger, lar oss innse hva som tapper oss. vi skjønner at denne dynamiske, indre energien vil støtte oss når vi følger våre største drømmer og visjoner. den er drivstoff til vår kreativitet, og hva vi virkelig lengter etter & trenger blir så mye tydeligere.
~ emily perry (2010)
insp:
~ C2C :: committed to cloth
~ artclothstudio :: jane dunnewold :: the sudio (mange teknikker vist)