SPT - "all of me" - februar uke 4

Jeg ser på disse unge, flate og arrfrie magene som jentene viser fram for alle i dag, - og forbanner de toppene som passer så godt, men er korte slik at "hele meg" må vises døgnet rundt. Her er ingen mage som skal vises fram, nei, til offentligehten.



Som barn, bare syv, begynte magen å gjøre vondt. Ikke hele tiden, men når jeg hadde vært på farten og i mye bevegelse. Foreldrene mine begynte å følge det opp og tok meg ganske raskt til legen. I dag tror jeg at de visste hva det kunne være (faren min hadde det samme som barn) og de fikk det bekreftet av legene. Jeg måtte legges inn og opereres. Men det var lang ventekø og jeg kom ganske langt bak i den...

Så var det ikke bare å reise hjem etterpå, heller. Noe gikk skeis og såret grodde ikke som det skulle på innsiden. måtte de ny operasjon til? Jeg husker de diskuterte det over hodet på meg og pekte på det nygrodde, men bulkete såret.

Nå ble det ikke ny operasjon.
Men såret grodde aldri pent.

Som ung tenkte jeg mye på hvordan magen min så ut. Selvom jeg kledde av meg på sommerstid når vi var på stranden og badet nesten hver dag, så likte jeg ikke no' særlig at andre begynte å spørre hva slags arr jeg hadde på magen.

I dag bærer magen også preg av to fullbårne barn: En navle som heller ned og mørke flekker.

Nei, jeg tror ikke jeg viser fram magen på enhver offentlig plass til sommeren heller...



"All of me"

Here it goes:

I look at these young, flat and scareless bellies the girls are showing today and curse the tops that fits, but are short so that "all of me" have to show all the time. I do not feel that I have a belly for everyone's eyes.

As a child, only seven, my stomach started to hurt really bad. Not always, but when I had been playing really hard (running and such). My parents started to pay attention and brought me to a doctor. Today I think that they knew what was going on (my father had the same as a child) and it got confirmed by the doctors. I had to be hospitalized and had an operation into my belly. But not right away, - when they had time to take me...

Then I didn't get to go home after the operation. Something with the operation or the healing, went wrong. My scare (as I remember) didn't look good.
The doctors (and parents?) were discussing over my head if another operation would be necessary.
It wast't.

The scar never grew nicely.
As a youth I did think about how my belly looked. Altough I did take my clothes of when near the beach and swimming almost every day during summer vacations, I never liked it when someone, more often than I like to remember, asked why I had that scar on my belly.

Today there are also marks from carrying two children for nine months each: A dropped belly button and black points.

I won't be showing off my belly all day long this summer eighter.