October at spc involves some soul searching. Be not afraid! writes Kate.
Me at my son's school.
Yes, it's me sitting alone on the doorstep in front of my son's old classroom.
During his first 5 years at school I did feel alone as a Mam who loved this boy of mine as he is.
Again and again he got into trouble. The teachers were very angry. He got labeled a smart kid. A kid who was an easy learner.
They decided and put it on my shoulders that I had to be a Mam who didn't look after him as a good Mam should: He surly got to do what he wanted at home the way he behaved in school...
But he didn't.
I was not believed at all.
We moved for other reasons than his first school.
At this new school he behaved well in the beginning. The teachers kept a close eye on him for me. When his attitude towards school and his classmates changed slowly, they were there and picked him up.
Two years ago at this old school of his, and I write this with tears in my eyes, - I got to know that he is not like all the others. He do not see the world and being together in large groups the way most of us do.
He do not cope well in a large classrooms, - and that's why he behaved well at home with only me.
His Mam.
His Mam who was not as imperfect as a Mother as his old teachers told us, - his Mam who biggest mistake may have been starting to believe that she was the cause to all his troubles in school.
This entry is inspiered by Kirsten and her son.
Oktober hos spc inkluderer litt sjelegransking. Ikke være redd! skriver Kate.
Meg på sønnens gamle skole.
Ja, det er meg som sitter ensomt der på skoletrappen foran klasseromsdøra på sønnens skole.
De første 5 årene av hans skolehverdag følte jeg at jeg var den eneste som likte gutten min for hva han var på godt og vondt.
Igjen og igjen oppstod problemer der han var. Læreren ble sintere o sintere. Han var stemplet som en smart unge. Et barn som lærte fort.
De tok en avgjørelse og la det på mine skulder at jeg måtte være en mor som ikke kunne ta meg av en sønn slik gode mødre skal: Han fikk garantert lov til å gjøre akkurat som han vill hjemme siden han oppførte seg slik på skolen...
Men det var ikke sånn...
Jeg ble ikke trodd i det hele tatt.
Vi flyttet av andre grunner enn hans første skole.
På den nye skolen oppførte han seg greit den første tiden. Lærerne tok seg godt av ham for meg. Da hans holdninger til skole og til sine klassekamerater endret seg, var de der og hjalp ham videre.
To år tilbake på denne skolen der jeg nå sitter så ensomt, og dette skriver jeg med tårer i øynene, - fikk jeg vite at han er ikke som alle andre. Han ser ikke verden og på det å være sammen i store grupper slik de fleste av oss gjør. Han takler dårlig å være i store klasserom, - og det er grunnen til at han oppførte seg greit hjemme og sammen med bare meg.
Hans mamma.
Hans mamma som ikke er så ufullstendig som mor slik de gamle lærerne hevdet , - hans mamma som gjorde sin største feil da hun beynte å tro på at det var hun som var skyld i alle hans problemer på skolen.
Dette innlegget er inspirert av tanker hos Kirsten og om hennes sønn.
Kjære Merete. Som mor vet vi at mødre alltid gjør sitt beste for sine barn. Uansett hva andre, barna og vi selv tror. Vi ofrer alt og allikevel legger vi skylden på oss selv når noe går galt selv om det ikke er vi som er skyld i det. Men barna våre vet at mamma er trygghet, støtte og hjelp når de trenger det. Selvom de enkelte ganger synes vi mødre er de dummeste skapninger på jorden. De vet at vi er der for dem. Lykke til Merete. Stor klem fra meg.
SvarSlettKlem til deg og til alle mødre som har utfordringer utover det alminnelige.
SvarSlettJeg skulle ønske system-dyret ikke alltid begynte med å lete etter feil hos mor. Det forsinker prosessen og er svært destruktivt.
it is always hard to have the feeling that people think you're not doing a good job with your kids.
SvarSletti also love your quilt!