Hvis du vil komme noen vei, så gå noen vei.
~ Sam Rayburn (1882 – 1961), amerikansk politiker
Inspireret av innlegget hos meet me at mikes :: pip bestemte jeg meg for å gå litt hver dag igjen. Få formen litt mer på plass. Trekke frisk luft og si hei til verden på utsiden av døra mi. Vandre i nærmiljøet mitt og se på den med et våkent sinn.
Pip la nemlig vekt på opplevelsen. Samle småminner fra vandringen. Jeg tok med meg kamera. Gamle gode ixus’en er favoritten, men om så var, ligger nå alltid mobilen med duganes bildeklikkemuligheter alltid i lommen.
Og musikken. På øret. Ipoden ble igjen en god venn. 4 låter sånn cirka, og jeg var hjemme igjen.
(Tipset om last.fm fra days kom av musikkskriveriene mine. Gledelig opplevelse. En privatvalgt radiostasjon jeg henter fram ved de rette anledninger. Jeg er selvfølgelig mrete der også.)
Oktober i år ble min egen innsamlingmåned for puppehelses. Mottoet mitt for vandringene ble min helse, – og andres. Ville flere gå med meg?
Min egen vandring ville jeg målsette og støtte kreftarbeidet med et kronebeløp. Jeg så kornerullingen min for meg i det indre der jeg vandret den første tiden. Friskt mot og store forsetter. Jeg så for meg vandringer på mer enn fire låters lengde.
Å stikke ut veien for andre, er ikke det samme som å gå den selv.
~ Julli Wiborg (1880 – 1947), norsk forfatter
Å gå for bedre helse forutsetter at helse holder seg på bedre nivå enn flat kurve. Bra for meg at ikke den kurva ble dokumentert skriftelig på veggen. Normalt øker jo kapasiteten når man starter i det små og trener litt og litt, ikke sant?
Mot slutten i oktober ble ikke vandringene mine av de store. For å ferdes utendørs der hjertepumpa slår litt sterkere enn ellers, så må man faktisk ha med seg sin egen helse, sin egen kropp.
Hei og hopp, sier nå jeg. Og hoppet videre på en annen vei.
Hodevandringen resulterte i veskesøm. Jeg kom meg videre på veien mot rosainnsamlingen. Det ble en god vandring. Stofflighetene og fargene mens veskene ble sydd. Gleden over å ha et ferdig produkt jeg var stolt av. Superdamefølelsen når folk meldte fra at det var “deres” veske jeg hadde sydd. Penger på nettbøssa hos rosa sløyfe-aksjonen.
Jeg slår ikke fra meg tanken om vandringer. Jeg prøver fortsatt å logge minutter hver dag. Inni meg har jeg en sang om ikke ipoden er med. Tar jeg bilen med ut, tenker jeg på om jeg kan parkere litt lengre fra bestemmelsesstedet. Det blir ikke 20 minutter, men det blir en del skritt. Jeg er i bevegelse. Et slag om kirken når posten hentes. Hoppe av bussen på stoppestedet før mitt eget. Bra tips det der, Amanda.
Oktober gav meg samme opplevelsen som så mange ganger før, – å gå er ikke å si at veien er gitt på forhånd. Noen ganger må en faktisk snu før toppen, som Lises familie, og finne nye veier å gå.
Flere har gått med meg. Noen offentlig og noen i bakgrunnenen. Så gledelig. Vi har gått langt på vår vei, jenter!
Takk til Amanda, Rita, Elisabeth Augusta, Lise og Ulla for gåselskap. Til 9na for løpeselskap. Til Lovise for sykkelselskap.
Jeg er i gang med “gevinsten” til trekningen, – hvor mange lodd har du logget deg for?
(Nettbøssa er til tider no’ herk. Sjekk om du kan donere kronebeløp via vanlig bankkonto eller sms og gi beskjed til meg!)
Takk til dere som har kjøpt vesker. Takk for rosatanker fra så mange i år!
5 lodd er supert.
SvarSlett