stjernesmell :: bang

Etter påske og store deler av mai tok dette her plass i det kreative bildet mitt.

Målet var å få det ferdige til utstillingen på NQT i Ålborg i Danmark, - Sting-gruppa hadde fått et kryss med skillevegger. Der skulle henges meter med arbeider. Vi var skjønt enige om at vi ikke kunne stille med bare gamle saker.

Synålen måtte fram fra glemselet boksen og stoffer måtte klappes på.

Noen ganger må jeg bare begynne. Begynne uten å vite hvor veien går, men stole på at bitene faller på plass til den rette løsningen når tiden er inne.

Akkurat her var utgangspunktet, da jeg begynte på de blå stjernene i september, at jeg ville jobbe fram et svar på det som skjedde 22. juli i Oslo og på Utøya.

Jeg vet at jeg var ganske fortvilet, - mye for at hadde mine unger, som er i rette alderen for sånt, villet reise til Utøya den sommeren, så hadde jeg sagt ja og sendt dem avgårde med store håp om at de ville få fine dager på leir. Mine gode sommerminner inneholder opphold på ferieleier flere år på rad, og jeg ville unt mine unger de samme gledene.

Nå smalt det, og stjerne var vel mine første konkrete bilder på smellene.

I november glemte jeg sysaker hjemme, og da, etter et lite innkjøp, ble det syv røde stjerner til. Den ene fikk også sirkel i midten, og dermed falt et nytt element på plass: Det måtte bli metallskiver i midten på stjernene.

Utover våren, etter årsmøtehelgen, tok jeg fram stjernene (hvor la jeg de blå, mon tor?) og begynte å se på, virkelig se på, hva jeg hadde foran meg. Tiden begynte å nærme seg.

Det er mange beslutninger som skal taes underveis når jeg jobber på denne måten, - lite er satt på forhånd, og innspill der og da teller stort.

Det blå stoffet med sirkler er nydelig, men nei, det fikk ikke bli med til slutt selvom det med i sluttfasen ved hver nye stofftest: Sirklene i midten måtte være roligere, mer nøytrale som bakgrunn for metallskivene.

To ting ramlet på her i denne fasen, to saker som garantert påvirket meg masse. For at dere skal forstå, så må jeg fortelle at jeg følger lite med på nyhetsbildet. Men jeg leser gjerne dag-gamle aviser og følger opp nyhetssaker på nett når de er et par dager eller uker gamle. Jeg blir, hva skal jeg si, veldig preget av alle negative nyheter som trenger seg innpå meg via tv og radio. Derfor har jeg tatt et valg, først ubevistt og nå mer bevistt, at jeg unngår mye av nyhetsnegativiteten der og da for så å plukke opp det som skjer for egen maskin når jeg er mottakelig for det.
Høres det forståelig ut, på et vis?

{ Det som skjedde 22. juni fikk jeg med meg der og da, - jeg vet sammen med andre som fulgte med, og akkurat nå er jeg vel glad for det, for da kunne jeg både støtte og få støtte i tiden framover. }

I samme fasen, sånn rett etter påske i år, snublet jeg over en gammel kjenning på youtube, - gruppa take that. Jeg hadde aldri popstjernebilder på veggen hjemme, men musikk hørte jeg på, og disse gutta hadde jo hit'er som passet til dansegulvet i åttendeklasse, og de første nattklubbene og samfundet i trondheim. Hit'er som surret i bakhodet til tider.

Mimre-mimre var første gjensyn. Robbie Williams har jeg fulgt, - hans plate med sinatra og bobby darin låter, er på ipoden, ja.

Men de andre gutta, de kjenner jeg ikke noe til. Eller, - nå gjør jeg det, for youtube kan by på mye der: Her lå filmen om hvordan de møttes på nytt ti år etter, hvordan de jobbet fram nye konserter, hvordan de fikk med seg Robbie Williams igjen…

Og nå skrev de gode tekster om hva de tenkt, om hva de brydde seg om, - det nære som dagsavisen og kaffetraktetet kaffe tidlig en morgen, og hva framtiden kan by på når det er opptøyer i gatene der rotløs ungdom tar over.

{Shame - Robbie Willimas & Gary Barlow}

På mange måter handlet det om å bli mer voksen, se mer av det store bildet og være generøs i sin omgang med mennesker som ikke er akkuart som en selv. Bry seg om og ha rom for samvær med mennesker som deler samme intersse for og lidenskap for (hva som av ande kan sees på som) et sært område.

Jeg fikk jo assosiasjoner til både tosomhet, til livet i seg selv og ikke minst til quiltemiljøet der jeg har mine to ben godt plantet. Vi er noen særinger, men når vi møtes sammen, bygger vi broer over ulikeheter og samles om å få til hva vi kan ved hjelp av litt stoff og litt vatt og nåler og tråder.

Treff som årsmøtehelgene til NQF og nå i år, NQT, er veldig godt for rmin sjel.

Så der satt jeg på min lille tue, i april og mai, og arbeidet meg gjennom mange tanker og stoff, sting og ideer. Jeg tok bilder underveis, men turde rett og slett ikke blogge om det av redsel for at jeg kom til å kaste inn håndkleet i siste øyeblikk og droppe hele prosjektet.

Det er ofte en strabasisøs fødel. I hvert fall når jeg vet at dette arbeidet, det betyr mye for meg å få ferdig. Det kjennes  som å  få tanker til å feste seg i fast format. Få dem ut av hodet.

Det gjorde ikke saken bedre at rettsaken om 22. juli startet i disse dager.

Som regel er det en mening med alt.

* ps. Jeg skal ikke bry dere med så mange tanker og setninger hver dag i juni.

* pps. Hvis jeg svarer deg i svar-ruta, den nye, blandt kommentarene under innelggene, får du det hjem til deg da? Eller får du det bare når jeg svarer fra min egen mail?