helg :: weekend

I helgen møttes vi Sting-damer i Oslo. Østlandet stod for tur.

Vi er travle damer med mange poster i avtaleboka, og prioriterer vi rett, får også familiene sitt. Da. blir slike helgesamlinger verdifulle og vi søker etter fullt utbytte hele tiden.

Vi suser avgårde, men vet å ta stopp på veien.

Etter frokost kom arbeidene fram, - hva har vi fått til siden sist og hva er tanker framover? Vi filosoferer sammen og gir respons på uttrykk, inntrykk, farger, form og tenkte veier å gå.

Nå har det seg sånn at etter utstilling på NQT i Ålborg, Danmark, ble vi spurt om å stille ut i Frankriket. Vi gikk i tenkeboksen. Her var krav om nye arbeider, om mange meter vegg som skulle fylles, og dato i fjærn, men nær framtid.

Prestasjonsangsten ble i høst forvist til innerst i bøttekottet, strategier lagt og vi var i gang.

Nå er en av betingelsene for å få stille ut i 2014 i Frankrike at ingenting av det vi lager nytt, kan vises offentlig før de henger på vegg der nede. Men vit at vi er i gang og allerede har sett veien vi vil gå, - hver for oss, men sammen der framme.

Etter lunsj kom malersakene fram.

Although this is a painting course, it is really a course all about listening to your heart and trusting your intuition. ~ Bloom True :: Flora Bowley

Intensjonen var ikke å male et kunstverk for veggen. Her var det mer å kaste seg utpå, følge et visst sett med instruksjonen på tid, virkelig lytte til hjertet og ha tro og stole på at noen biter falle alltid på plass. Ikke nødvendigvis eller bare i bildet.

Egentlig kan jo det overføres til alle materialer vi kreative jobber med. Tidligere har vi jentene hatt god erfaring med å vende oss mot andre kunstarter og andre materialer enn tekstil for å finne fram til nye kreative tanker.

I blandt klikker det bare til og en nye ide tar form. Da handler det ikke om tid og sted eller materiale. Ideen kom, og den ville ikke gå igjen.

Søndag har vi god erfaring med å gå på utstilling sammen.

I år feirers Edward Munch med 150 år. Med Åsgårdstrand i barndommen og kjæreste som bodde på Tøyen i studentiden, ble Munch en maler jeg tidlig ble kjent med og ser opp til. Litt historie fra steder jeg kjente, farger jeg ble fasinert av, og min fantasi som lett løp løpsk i bilder som kunne vært eller var fra virkeligheten: Jeg har alltid dratt ham med meg der et sted, inni hodet, som en mann med mamge ideer og stor kreativitet.

På Tøyen viste de Det moderne øyet. Inntrykkene ble kraftige, og jeg takker de som satte sammen utstillingen for ord som fikk meg til å trekke linjer til mange av tanker og visjoner vi damene hadde filosofert over dagen før. I den kreative prosessen står vi like nakne ved start.

Her var det mange ideer som begynte å boble.

Faktisk ble det så mye for meg, at det kjentes vaskelig å få stokket ordene så de kom rett ut i hele sentninger. Hodet kokte som om en fiksestim hadde fått plass.

Da er det godt å finne et ledig bord, mat som smaker og få kjent på at vi alle jentene var like boblende og fulle av Munch i hodet.

Dette er ikke noe uvanlig mot slutten på en Sting-helg. Det er godt at ikke harddisken går i stå og kobler helt ut. Men mange ganger lurer jeg på om det er rett før.

Utstillingen anbefalles. Det skal gå/går en kofferutstilling rundt i landet, så om du ikke bor nær Oslo kommer det kanskje en smak av Munch til deg i løpet av året.

 

stempel :: stamps

Vi går snart inn i en ny måned. Kalenderen vil vise februar.

I flere år har jeg vært ganske god på å dele tanker for det nye året med bloggen. I år, eller i jula, ble det ikke sånn. I dårlig form med bihuller, ja, men også veldig i tenkeboksen: Det kjentes som det var tid for å ta i bruk en del av det jeg forlot av drømmer for to år siden.

Største drøm var å komme i gang med farge og tekstil. Den bærte jeg med meg etter C2C og kursuka med Claire Benn sammen med Sting.

I sommer stoppet jeg endelig hos glassmesteren og fikk kuttet opp ca 20 uregelmessige pleksiglassbiter fra rester. Kjapt og rett over bordet, og til en rimlig blå lapp fra lommeboka.

Disse har vært flittig i bruk, både av meg og kurselever, i høst. Sort trykk på hvitt stoff er grafiskt sterkt og tiltaler meg stadig.

For februar har jeg latt meg inspirere til å lage ett nytt stempel hver dag.

Denne uka stoppet jeg hos glassmesteren igjen og bestilte 30 stk 7 cm x 7 cm biter. Vi dropper å gå innpå hva slags innhugg det gjorde i sparereservene. Havregrøt er godt til frokost og lunsj.

Jeg bruker mosegummi fra hobbybutikken. For meg har det blitt som en type papirklipp, og når jeg tegner og klipper ut stempelmotivet, finner jeg roen. Det er kanskje ikke et materiale alle ville valgt, men det passer meg og mitt uttrykk.

Før jul hadde faktisk panduro tilbud på pakker med mosegummi. Det er ikke så dyrt materiale, og det er lett å få tak i i Norge.

Spørmålet er selvsagt om jeg klarer å følge opp intensjonene. Et stempel hver dag i februar.

Målet med disse stemplene i omtrent lik størrelse, er å bruke de i et bestemt arbeide jeg skal ha klart utover våren. Håpet er at den tanken holder liv i drømmen om et sett med selvlagde stempler.

Akkurat nå er det bare en bunk med kunstige glassbrikker fortsatt trukket med blå beskyttelsesfolie.

Drømmer, - treng dere på!

 

isdans :: ice dance

20. januar var siste dagen med dans på is i Oslo Spektrum.

Fra mine egne barn var små har jeg tatt de med på Disney on Ice sitt show.

Da jeg var en åtte-ti år kom Holiday on Ice til Sjølyst-senteret, og bestemor og bestefar spanderete billetter på alle barnebarna. Den dag i dag kjenner jeg suget i magen når guttene løfter damene høyt over hodet, lysene, den blå isen og all musikken.

En kan si hva en vil om Disney som storkonsern, men jeg lukker ører og øyne for det akkurat nå og fryder meg igjen sammen med alle disse forventningsfulle barna og mitt eget bankende hjerte.

Mine stor barn blir minnerike i blikket når vi snakker om forestillingene de var på og så som barn.

Nå er det yngste niesen og barnebarn som blir invitert med. De har alle opplevd dette en gang før og vet hva det går ut på. Vi snakker om isen og blar i programmet. Snurresaker med batteridrevet lys må prøves.

Så blir det mørkt i salen, snurresaker lyser opp som kuler og sirkler bortover rekkene. Der er Mikke og vi er i gang.

Barnet i meg frydet seg nok en gang. Jeg er nok det største barnet av oss alle.