Jeg har noen sånne saker som jeg lurer på om jeg virkelig kan få glede meg uhemmet over. Eller om jeg skal ha bittelitte granne dårlig samvittighet bare fordi alle andre ikke er så begeistret som meg.
En av dem er kyllingvinger. Ikke særlig kalorifattig.
Eller kjenne med hånda på alle de fine stoffene i stoffbutikken. Bare fordi det kan jo hende, en dag, at fine farger og mønstre virkelig kryper inn gjennom fingertuppene og jeg blir millonær på den måten.
I fjor fikk jeg en nye uvane: hver gang vi møtes - serien.
Det har ganske mange sider.
Først er det jo slik at disse musikerne er en del av oppveksten min, fra jeg var barn, inn i ungdomsårene og så igjen fra radioen da jeg fikk timer hjemme alene med små barn og etterpå, når helsa svikta. De har på en måte vært noen som har gitt meg glede gjennom mange, mange år.
Mange for snart er jeg jo femti.
Så er det jo slik at noen av tekstene betyr mer for meg andre. Et par strofer her eller der har festet seg som sannheter der de kom akkurat i rette øyeblikk.
Og nå får jeg musikken og personen bak servert på ett brett. De er i hyggelig lag uten at det er noen tydelig konkurranse dem imellom, og gamle melodier som jeg kjenner til på en måte, blir tolket nytt.
Det er nesten som lappesømmen der et kjent og kjært tradisjonelt lappemønster blir sydd på en ny og overraskende måte. Og innimellom kommer du over noe helt anderledes enn du er vant med.
Igår snublet jeg over lederspalten i lørdagsdagbladet der jan oivind takket tv-kanalen for å ha laget to serier med programmer der hensikten var hverken mer eller mindre enn å glede folk på en lørdagskveld. Et mentalt velværesenter, kaldte han det. Ren dose hyggevitamin, sier jeg. Tenk å få mimre litt med artistene, høre musikk, og rett og slett oppleve folk som viser at de trivdes i hverandres selskap. I hvert fall på klipp vi får se.
Når lages egentlig slike tv-serier i dag?
De programmene uten konkurranser, tv-konstruerte virkeligheter eller spenning på grensen til full besvimelse i sofaen?
Bare fordi også jeg tørr å innrømme det etter dagbladspalten, skriver jeg her. Jeg skal tilstå min søte uvane, skal benke meg enda en lørdagskveld foran tv-en klokka åtte med lørdagsgodteposen i fanget, store forventninger i magen og et fårete glis om munnen.
Hva er din søteste uvane som du ikke helt vet om du skal tørre å innrømme?
ps. Jeg tenker fortsatt stempler, for de som lurer på det. Hjernen har gått på høygir og sett designelementer over alt.
Jeg må sortere litt. Hvordan skal jeg få disse impulsene omformet til mosegummistempler?
Koselig innlegg som gir ettertanke, Merete! Jeg liker veldig godt "Hver gang vi møtes". Det er et program som holder til på landjorda, og det er så godt at de løfter hverandre, og egentlig stiller seg selv i et bedre lys også på den måten. Jeg kan ikke fordra latterliggjøring og nedrakking av andre!! For en fin måte du trekker paralleller mellom programmet og quilting! Og begge deler kan være til god hjelp og glede gjennom vanskelige tider.
SvarSlettJeg skal innrømme at jeg har mange vaner, eller uvaner. Jeg elsker å gnage bein etter en god kotelettmiddag, og blir veldig godtesjuk om ettermiddagene. Jeg ser også stoff gjennom fingrene, og det tror jeg er et syndrom som gjelder de fleste quiltere;) Sikkert uhelbredelig også;) Men det kan jeg leve med.
Sirkler er fint, og om gummien er litt hard, så går det kanskje an å skjære ut sirkler med et slikt jern man bruker å skjære med til linoleumstrykk.
Ønsker deg en fin søndag!
Ikke si det til noen, min søteste uvane er å ligge i sengen med ipad og legge kabal. Nå skal jeg bare lukke ned deg,og så tar jeg enrunde med kabal før jeg sovner.
SvarSlett