Det tyder på en fin og varm dag, - sol fra blå himmel er spådd.
Den siste uka har jeg tenkt mye på hva vi quiltere gjør for å bearbeide hendelser som merker oss for livet? Vi har en tradisjon på å markere feiringer som fødsler, konfirmasjoner, bryllup. Minnetepper om en bekjent som er sydd i ettertid, er ofte sydd. Noen syr også båretepper til en intitusjon eller et sykehus, men ofte er det heller fellesarbeid enn til en bestemt båre. Døden er et vanskelig tema. Politikk og samfunnsengasjemang også.
Da en i famlien fikk brystkreft, brukte jeg tekstiler mye for brystkreftsaken.
Da jeg selv meldte meg ut i høst og vinter, gikk jeg ikke til tekstilene selv, men mange gjorde det for meg.
Hvordan kommer vi quiltere til å ta med oss denne hendelsen inn i quiltelivet? Vil vi uttrykke oss ved hjelp av tekstiler eller lar vi være? Blir vi stumme og legger helt lokk på følelsene vi har etter disse dagene?
Jeg sitter med en del jeg føler er naturlig å bearbeide gjennom en quilt. Bruke teknikker og tekstiler jeg er trygg på. Når ord blir fattige, når de blir borte, vet jeg at tekstilene og alt hva jeg har lært via lappesøm og quilting, blir en venn å ty til. Samtalepartneren jeg ikke har ord å snakke med.
Jeg undres litt: Er jeg helt alene om å tenke slik, - eller er vi flere?
Og om å så er, - tror du at du kommer til å sette deg til symaskinen med dette?