jeg, - bare humbug?

Her om dagen leste jeg et innlegg fra en kreativ quiltekunstner jeg har beundret lenge. Hun fortalte at til tider føler hun det som om hun driver med bare lureri, - ikke noe ekte, noe kreativt og selvstendig, men bare lurer alle trill rundt. En dag vil hun bli avslørt.

I felt like a fraud with my little lame artist statement. Who was I kidding? Someone was going to find me out and kick me out of the club.
                                                   ~ lisa call : you are not a fraud (2012)

Ja, akkurat sånn er det, tenkte jeg. Straks trakk jeg sammenligninger mellom min glede over å sy sammen små og store firkanter med nøyaktige mål kontra tilfeldige størrelse og skakke sømmer.

Bitene med nøyaktige mål, med rette og skrå vinkler etter gitte instrukser, er godt å sy. Kommer jeg inn i rytmen, kan jeg senke skuldrene og la tanken vandre mot helt andre ting. Hender mater stoffbiter i maskinen. Symaskinen går nærmest på autopilot.  Og andre har tenkt ut veien jeg skal gå mot det ferdige lappestykket.

Når jeg syr det skakke og tilfeldige, mer eller mindre følger der stoffenes stemmer tar meg og veien blir til mens jeg går syr, er det vanskelig å si hva som egentlig førte fra en ting til en annen. Veien viskes ut ettersom arbeidet vokser fram. Jeg står der med et ferdig resultat jeg knapt skjønner at jeg har sydd. Kanskje det ikke er meg, men en annen?

Akkurat da føler jeg på meg at jeg også en dag vil bli avslørt. Tatt på fersken midt i prosessen. Stilt opp mot veggen: Hvordan har du laget dette her?

En fot i fortvilelsens land står jeg der, leter etter et svar: Ja, hvordan? Hva skjedde egentlig, underveis, og hva var utgangspunktet?

Innimellom tror jeg at det er noe der ute, noe som kobler seg på når jeg senker skuldrene og lytter. Noe der ute, eller noe der inni meg, som vil bli mer enn en stille tanker og tar form som et arbeide i tekstil.

Noen ganger. Men ikke i dag. I dag er det firkante rog trekanter og sting etter gitte instrukser. Da kan alle se hvor jeg har det fra, -  og jeg driver ikke med noe lureri her, nei. Ikke i dag.

forandring fryder

En time fram på klokka. Sommertid og en sol som legger seg seinere enn i går. Plutselig var jeg ikke så tidlig oppe allikevel.

Med hell har jeg prøvd å overse at banneren på toppen av bloggen fortsatt vsite 2011. Rakettbildet kunne forsåvidt rett i samsvar med årstiden, nesten, men det står da vitterlig 2012 på kalenderen nå?

I dag fikk jeg satt meg ned og sjekket ut litt. Det dumme med å bytte mal, er at en må finjustere saker og ting for å få det som en vil. Det fine er at en kan få tilgang på de siste finessene som blogger/ google har utviklet den siste tiden.

Se, folkes: Ruten med følgere er tilbake igjen!

Jeg fjernet den i en periode da blogger slet med fuksjonen.

Stygg sak, - hver gang jeg så den på min og andres sider, var det en stor rute med halve googlebokstaver midt i. Siste halvåret har den nok fungert, men da var det kul umulig å få den tilbake inn i malen.

Ny mal, nye muligheter. Og der var den på plass.

Forresten, nå er det gått et år siden jeg begynte å blogge med bilder tatt med iphone og hipstamatic-fuksjonen. Artig. Tror jeg fortsetter en stund med det. Det kameraet er jo alltid med meg.

insp
* fixa din blogspot :: svensk med blogspot-tips for alle
* bloggers buzz :: på engelsk, men med alle de nye finessene forklart
* (for mye nytt etter mai 2011 gjør at norsk link virket for dum å ta med
* hipstamatic

stoff & mønster

Det er ingen hemmelighet at det er mange butikker samlet på årsmøtehelgen til norsk quilteforbund. Bergen ble godt besøkt, og vi får servert mange fristelser fra dyktige butikkeiere.

Her er litt vis og fortell fra min butikkrunde, - tro meg: Jeg klarte å svi av hele budsjettet mitt på knappe halvtimen.

Sort, grått, hvitt, - alltid nødvendig å ha på lager.
(Husker bordet de lå på og hvor butikken var i lokalet, men hva het butikken?)

Her begynte tankene å spinne, - fugle-frukt stoffet fant jeg hos lappemakeriet. Tankene gikk til ei sommerlig veske eller et skjørt?
De neste tre stoffene kom fra kreaktiv sine kasser. Jeg plukket dem ikke ut alene, - det var en av de gode damer som stod ved siden av og plukket først.
Øveste og nederste stoffet er grov-vev og litt tykt, mens de to mitterste er av vanlig lappestoffskvalitet.

Godbiten i samligen kommer fra lappemakeriet. Trine har pakket dem selv, disse boksene, og lovet meg at de var helt like inni alle sammen så jeg trengte ikke åpne hver og en av dem for å se at jeg fikk de beste godbitene hun bød på.

Bitene er ca. 30 x 30 cm, og det er 40 stk av dem. Ut fra prisen jeg betalte, tok en annen av de gode damer og fort la sammen centimeter og kronestykker. Jeg har garantert fått "lite" for pengene i form av metervare som kunne vært kjøpt fra rull i stedet.

Hva kan jeg si til mitt forsvar? Lite.

Du vet hvordan det er når du står der og hjernen kobler helt ut fornuft, og du griper eller hva som fanget din interesse og drar deg midlertidig inn i salig lykkerus?

Jeg ser fortsatt på boksen med salige smil om munnen, småklapper litt på toppen av stoffbrettene, sammenligner bildet på lokket med innholdet og sjekker at de ligger i akkurat samme rekkfølge. Drømmer om små og store prosjekter jeg skal trylle fram fra denne magiske boksen med stoffbiter.

Joda, jeg har allrede fått mer enn hva jeg betalte for.

Jeg var på bloggforumet til NQF og hadde stor glede av det. De siste dagene har jeg lest litt om hva andre fikk med seg hjem av opplevelser og kjøpesaker.
Spennende.

på NQFs årsmøtehelg i bergen

Styret samarbeider om å gi hverandre utfordringer, men denne gangen kom den fra salen i Tromsø og Trine Bakke/ Lappemakeriet: Sy et skjørt til middagen i Bergen.

Joda, det var bare å kaste seg uti det. Mønsteret stod i Norsk Quilteblad 2/2011 og er designet av Tove Stang Karlsen/ Levende tekstiler. En grei sak, tenkte jeg. For jeg har jo sydd lignende skjørt før. Stoff ble handlet på turen til quiltefestivalen i England, – to stilige japanske stoffer, og så satte jeg dem sammen med litt fra lagerrommet hjemme.

Det ble ferdig i tide. Såvidt.

Det jeg glemte, var at jeg ikke var 15 år lengre og at midjemålet (eller skal vi si mage og rumpe) ikke lengre har samme fasong som dengang i undommen. Jeg innser glatt hvorfor jeg har favorisert søm av tunikaer de siste årene.

Men er man tøff i tryne, så får man ta et spark bak også.

Skjørteparaden til jentene i styret kan du se på NQf-bloggen. Jeg er damen i grønt mot venstre, – hun som er litt flau og gliser for å skjule over det.

Var vi ikke flinke fine?

bergen er byen, laget er NQF

Ja, for nå er det bare forbundet, årsmøtehelg, venner og kjente som står i fokus.

Først ladet jeg opp med litt god lektyre, - best å finne den rette stemningen.

Tidlig onsdag pakket jeg meg inn på toget og fikk kapret et fly til Bergen;- godt å ha spart noen penger på forhånd.

Og vips kunne jeg vandre bortover gangen i sjette etasje og finne rommet mitt på Hotel Norge på Ole Bulls plass. Nede i resepsjonen hang det portretter tegnet av Pedro, og i gangen henger det diverse trykk og bilder av kjente og ukjente kreative folk.

Men når utstillingene åpner lørdag, etter årsmøtet, håper jeg å få sett kunstverk som er nærmere min favorittsyssel, - quilter som både er små og store, som har farger eller er mer dempede, med små biter og store biter, håndsøm og maskinsøm.

Innimellom skal jeg rekke å være med på en god middag eller to, få med meg så mange av foredragene som mulig, delta på et par av forumene og sikkerte bruke noen penger i butikkene som er her.

Aller, aller mest gleder jeg meg til å treffe kjente. Hilse på og ta et prat, for det kan være lenge siden sist. Og er jeg heldig, så blir jeg kjent med nye quiltere også.
Kanskje nye bloggere også?  Jeg skal på bloggforum på lørdag.

Er du i byen i helgen, så ta en tur innom, - stedet er Norsk Quilteforbunds årsmøtehelg på Radisson Blu Hotel Norge i Bergen.

* NQFs hjemmeside

tiden går

En vakker dag skal jeg skrive om hvorfor det ble stille her igjen.

Men sannheten er vel at jeg ikke helt vet hvorfor, – det bare ble sånn.

Det beste er vel at jeg fant igjen bloggerlysten min og kan forsette å skrive noen notater nå og da. Hukommelsen er ikke hva den var, og bilder med tekst hjelper meg å ta vare på de gledelige øyeblikkene.

Som at våren kom tidligere enn ventet i år.