mot slutten :: towards the end

del 6 av remseutfordringen :: part 6 of the strip challenge

Mandag fikk seilerteppet siste quiltesømmene, og i går kom lukkekanten på. Argusøynene skal brukes i dag: Quilten skal sjekkes for usynlige lange tråder og klappes litt på.

På jakt etter regnbuen må en være villig til å bli våt.
I hvert fall om en er et stykke fra husly.

Amanda :: soulemama refererer til en overhørt samtale mellom far og sønn, om å gå ut i regnet eller ikke.

Du kan bestemme deg for å være sur over regnet og bli inne.
Eller du kan bestemme deg for å gå ut i regnet, vite at du blir våt, planlegge deretter og ha det bra med deg sjøl.

Jeg slet (og sliter fortsatt litt) med ryggen. Sitting ved symaskinen var ei det store. 
Ville høylydt klaging gjort det bedre?
Et skritt av gangen, og gleden i øyeblikket.
Så fint å kunne strikke når en ligger flatt ut på ryggen.
Og applikere hjerter for fremtidige prosjekter.

Jeg kunne lagt meg ned og hylt over at quilteprosjektet stod i fare for å bli utsatt på ubestemt tid. Men en kommer ikke framover om en snur eller legger seg ned. 
Det blir å gå på selv om motbakken virker aldri så bratt. 
Motivasjon og klargjøring fra Lisa Call denne sommeren, med klare arbeidsmål for de små skrittene, har ligget i bakhodet. Belønningen også.

Nå ser jeg slutten, ferdigstillelsen, på arbeidet. Toppen av motbakken, kan man si.
God hjelp og støtte i det daglige og på syfronten, har gjort sitt.
Og oppmuntrende tilrop fra sidelinja, fra dere mine venner, her i bloggerverden.
De klare arbeidsmålene, gangen i arbeidet, var godt for flere enn meg.

Det vil alltid dukke opp motbakker, - noen steilere enn de andre.
Som soulepapa antyder så kjekt, - en kan bestemme seg for å finne gleder i øyeblikket.
Tenk, jeg har allerede fått fylt kjøkkenskuff og gavekurv med kjøkkenkluter. Lurer på om jeg hadde fått strikket dem om jeg ikke hadde ligget der på sofaen?

Monday the last quilting was done, and yesterday the binding were cut, pressed and sewed onto the edges of the quilt. Today I'll put on my strong glasses and look for invisible long thread ends and pet my quilt.

I've been struggling with my back, - sitting by the sewingmachine were not the best to do these past weeks. (It's so much better now!)

Sometimes it will not get better by crying or laying flat down, thinking there is nothing to do.
Amanda :: soulemama write what her man tells the kid that doesn't want to go out in the rain.

I've put up some links to Lisa Call's pages. She has been writing about goal settings, motivation and small actionsteps this summer.

Now that I can see the end of this project, I can see that small steps, small actions, knowing what to to next, and stay focus, have made this quilt move forward.
You, the reader of these posts, helped me go on by cheering me from the side. My family paid me some visits and sat by machine for me. I owe you all big thanks!

Life will get tuff another time, too, sometimes harder than before.
I might have to look for the rainbow, and get wet, many more times.
But I also have to look for the gold goods in the moment.
Who knows how many dishrags I would have knitted if not on my back?