Her om dagen leste jeg et innlegg fra en kreativ quiltekunstner jeg har beundret lenge. Hun fortalte at til tider føler hun det som om hun driver med bare lureri, - ikke noe ekte, noe kreativt og selvstendig, men bare lurer alle trill rundt. En dag vil hun bli avslørt.
I felt like a fraud with my little lame artist statement. Who was I kidding? Someone was going to find me out and kick me out of the club.
~ lisa call : you are not a fraud (2012)
Ja, akkurat sånn er det, tenkte jeg. Straks trakk jeg sammenligninger mellom min glede over å sy sammen små og store firkanter med nøyaktige mål kontra tilfeldige størrelse og skakke sømmer.
Bitene med nøyaktige mål, med rette og skrå vinkler etter gitte instrukser, er godt å sy. Kommer jeg inn i rytmen, kan jeg senke skuldrene og la tanken vandre mot helt andre ting. Hender mater stoffbiter i maskinen. Symaskinen går nærmest på autopilot. Og andre har tenkt ut veien jeg skal gå mot det ferdige lappestykket.
Når jeg syr det skakke og tilfeldige, mer eller mindre følger der stoffenes stemmer tar meg og veien blir til mens jeg går syr, er det vanskelig å si hva som egentlig førte fra en ting til en annen. Veien viskes ut ettersom arbeidet vokser fram. Jeg står der med et ferdig resultat jeg knapt skjønner at jeg har sydd. Kanskje det ikke er meg, men en annen?
Akkurat da føler jeg på meg at jeg også en dag vil bli avslørt. Tatt på fersken midt i prosessen. Stilt opp mot veggen: Hvordan har du laget dette her?
En fot i fortvilelsens land står jeg der, leter etter et svar: Ja, hvordan? Hva skjedde egentlig, underveis, og hva var utgangspunktet?
Innimellom tror jeg at det er noe der ute, noe som kobler seg på når jeg senker skuldrene og lytter. Noe der ute, eller noe der inni meg, som vil bli mer enn en stille tanker og tar form som et arbeide i tekstil.
Noen ganger. Men ikke i dag. I dag er det firkante rog trekanter og sting etter gitte instrukser. Da kan alle se hvor jeg har det fra, - og jeg driver ikke med noe lureri her, nei. Ikke i dag.