Her starter man ut med alle mulige intensjoner om å brukte symaskinen som hovedverktøy. Plukker bakgrunn, vatt, bakstykke.
En bit fra restekassa i grønt, et par eller flere i rødt.
Nåler alt sammen pent, halvkrøkete på gulvet fordi det var best akkurat der og da.
Til og med tråkling for å få alt til å henge sammen og føye seg bedre under maskinnåla.
Og hva skjer?
Jo, en halv time senere befinner man seg i sofahjørnet med bena høyt, en trådsnelle med rødt pluss saks mens en god nål går opp og ned og inn og ut av arbeidet.
Noen ganger har slike arbeider en vilje av stål.
Og mor bøyer seg og tar til nålen.
I've started to work on this project the other day, starting out with every intention to do a piece completely by the help of my sewing machine.
After a lot of preparation, even basting to make it all go easier under the machine needle, I found myself sewing the pieces onto the background fabric by hand.
How come?
You could say the project won the battle of an inner dialog.